Leviticus

Australierne vet et og annet om skrekkfilm. «Wolf Creek», «We Bury the Dead», «Wyrmwood», «Daybreakers», «Talk To Me», «The Babadook» – det finnes ganske mange eksempler, og nå kommer « Leviticus, skapt av produsentene bak de to sistnevnte filmene. Men hva handler den om? Enkelt sagt: To tenåringsgutter blir utsatt for en «velmenende» eksorsisme, og kort tid etter blir de forfulgt av en ondskapsfull skapning som tar form av den personen de begjærer mest.

Disse to klarer seg virkelig bra.

Adrian Chiarella er regissør, og * Leviticus * er hans spillefilmdebut – og ikke en dårlig en, må jeg si. I hovedrollen ser vi Joe Bord som Naim, som du kanskje kjenner igjen fra *Talk To Me*. Stacy Clausen, som var med i Netflix-skrekkfilmen «Thrash», spiller hans kjæreste, Ryan, mens Naims mor spilles av Mia Wasikowska fra «Alice i Eventyrland» og «Crimson Peak». Skuespillet i « Leviticus holder svært høy standard og forsterker opplevelsen.

Premissen er enkel, men svært stilig. Minner den om «It Follows»? Mer enn litt, vil jeg si. Men det plager meg ikke, for « Leviticus klarer å stå på egne ben og gjør noe interessant med temaet. Den er også fullpakket med samfunnskritikk i form av spydigheter mot både kristen fundamentalisme og homofobi, og å flette slike temaer inn i denne typen film kan være litt uforutsigbart, avhengig av hvordan det gjøres. Her mener jeg definitivt at det styrker filmen og gir den en ekstra dimensjon, uten at det noen gang føles påtvunget, så det er et stort pluss.

I tillegg til den suverene skuespillerprestasjonen klarer filmen å skape en virkelig god atmosfære, med en snikende uro og spenning når man minst venter det. Det ligger også en underliggende tristhet i fortellingen, sentrert rundt temaet fremmedgjøring. Unge mennesker som ikke blir forstått, kjærlighet som voksne og omgivelsene anser som feil. Det er også sårbarheten, der filmens essens blir et speilbilde av noe både større og farligere, i tillegg til fordømmelsen fra deres nærmeste. Det er virkelig stilig, virkelig stilig.

Peek-a-boo!

Som jeg sa, minner den veldig om *It Follows*, men ikke på en måte som plager meg. Jeg vil si at * Leviticus * er en queer skrekkfilm som blander *It Follows* med *The Exorcist* og *Talk to Me*. Selv om tempoet ikke alltid er halsbrekkende, er historien effektivt fortalt og du sitter på kanten av stolen, og skrekkøyeblikkene er godt utført – det handler mer om å skape en uhyggelig atmosfære enn å stole på kjedelige skrekkmomenter, selv om det også er et par av dem.

Det som trekker karakteren ned, er at den siste delen, som så ofte er tilfellet i sjangeren, er litt svakere. Den går litt for fort, og karakterene oppfører seg irrasjonelt og tåpelig. Jeg hadde også ønsket meg litt mer klarhet i hva som egentlig skjer, inkludert hvorfor, og hvem den såkalte «Deliverance Healer» egentlig er. Men hvem vet, kanskje noen spørsmål blir stående ubesvarte med tanke på en potensiell oppfølger. Hvis det er tilfelle, vil jeg være den første til å rekke opp hånden når noen spør hvem som gjerne vil se den, for jeg hadde elsket å tilbringe ytterligere nitti minutter i dette universet.

Til tross for en svakere slutt og til tross for at den ikke er spesielt skremmende, er « Leviticus en av årets mest interessante skrekkfilmer så langt. Gå og se den.