Constance

Fans av Metroidvania-sjangeren har hatt mye å glede seg over de siste årene - bare se på listen over noen av de beste spillene i sjangeren som er utgitt i det siste: Hollow Knight: Silksong, Mio: Memories in Orbit, Prince of Persia: The Lost Crown, The Rogue Prince of Persia og Mandragora: Whispers of the Witch Tree, for å nevne noen.



Constance The Berlin Apartment ble utgitt på PC i fjor høst, men nå kommer det endelig til konsollene. Det kommer fra den lille tyske utvikleren Blue Backpack, som sist ga oss det sjarmerende The Berlin Apartment, og hvis du har spilt det spillet, vil du nok skjønne at Constance er noe helt annet. Det er også noe så uvanlig som et Metroidvania med et budskap, og er det noe jeg personlig elsker, så er det spill som tar opp virkelige problemer og prøver å formidle et budskap, og som viser at det ikke bare trenger å være fantasi og magi.

Når det er sagt, har Constance kanskje ikke et klart budskap, men det setter fokus på temaer som mental helse, balanse mellom jobb og fritid, stress og press på arbeidsplassen, samt drømmer og personlig vekst. Dette er ganske relevante temaer som mange av oss nok kan kjenne oss igjen i.



Du tar rollen som den unge kvinnen Constance, som ofte befinner seg i to forskjellige verdener. Til daglig jobber hun som grafisk designer og opplever et konstant press fra krevende kunder, sjefer, prosjektledere og stramme tidsfrister. Det er ikke det at noen er direkte slemme mot henne, hun føler seg bare presset og stresset på jobben. Dette kommer til uttrykk i noen ganske fine små sekvenser der hun blant annet sitter foran datamaskinen og ser meldingene strømme inn mens hun etterkommer kundenes ønsker om å gjøre logoen på den siste publikasjonen 15 % større og flytte den litt opp, og dette gjelder for øvrig alle filer til kunden. Alt skal selvfølgelig være klart i løpet av noen få minutter, men hun må også huske å sende en rapport til en prosjektleder, og en annen kunde vil gjerne ha en reklamevideo til godkjenning med en gang.

Når alt dette blir for mye, trekker Constance seg tilbake til sin egen verden - en fantasiverden der hun er heltinnen, og der hun bruker sin lidenskap for kunst og kreativitet til å forsvare og befri fantasiverdenens befolkning fra ulike robotlignende vesener. Disse robotene ligner "tilfeldigvis" gjenstander fra hennes virkelige verden, det vil si den verdenen som presser og stresser henne. Det kan være en gammeldags telefon, en kaffemaskin eller noe annet som er typisk for et åpent kontorlandskap. Det høres dumt ut, men det fungerer faktisk ganske bra.




Du tilbringer naturligvis mesteparten av tiden din i denne fantasiverdenen, som er designet som et overraskende tradisjonelt, men likevel ganske velspilt Metroidvania. Her reiser du gjennom virkelig vakre og magiske verdener, fylt med farlige robotfiender, skjulte skatter og dødelige feller. Etter hvert får du tilgang til nye evner, oppgraderinger og nye måter å bevege deg på, som åpner opp nye deler av det enorme kartet. Dette er ganske tradisjonelle Metroidvania-mekanikker, selv om flere av evnene har røtter i kunst, kreativitet og andre lignende konsepter. En av de første evnene du får tilgang til, er for eksempel en dashbevegelse, og den fungerer fordi Constance kan forvandle seg til flytende maling, slik at hun ikke tar skade når hun spurter gjennom farlige pigger eller fiender. Hun kan også løpe gjennom trange åpninger, ettersom den flytende malingen tilpasser seg de trange passasjene.

Som i de fleste andre spill i sjangeren finnes det også komplekse og utfordrende plattformseksjoner der du må være rask på beina og time hoppene og skrittene dine perfekt. Constance er på ingen måte et enkelt spill, så ikke la deg lure av den vakre og sjarmerende grafikken, for det kan definitivt ha en del å by på. Hvis du synes spillet er for vanskelig, har du mulighet til å justere ulike innstillinger, blant annet slik at fiendene bare gjør halv skade (eller ingen skade i det hele tatt), og jeg må innrømme at et par av sjefskampene tvang meg til å skru ned til halv skade, da de er ganske utfordrende.




I motsetning til Mio: Memories in Orbit, der sjefene gradvis ble lettere jo flere ganger du ble beseiret av dem, har Constance en litt motsatt mekanikk. Når du dør, kan du velge å gå tilbake til det siste lagringspunktet - som kan være relativt langt unna - eller bli gjenopplivet i umiddelbar nærhet av der du døde, selv om dette vil gi fiendene en energiboost, noe som gjør dem enda tøffere når du prøver igjen. Det er en fin risiko/belønningsmekanikk, selv om den til tider kan føles litt hard, men den kan også slås av i spillets menyer hvis du foretrekker det. Constance er ikke noe lett spill, og det er fint at du kan skru ned utfordringen hvis du ikke er typen som elsker å bli kastet rundt i "Silksong-style" av spillet ditt.

Designerne hos Blue Backpack har virkelig fått til en vakker visuell stil med Constance. Du passerer gjennom mange vakre områder, og det er mange detaljer i omgivelsene, spesielt i animasjonene, som er vakre og silkemyke. Det er rett og slett en fornøyelse å se Constance i bevegelse, og disse skjermbildene yter ikke grafikken rettferdighet i det hele tatt. Ta en titt på traileren nederst på denne siden, der du kan se hvor vakkert det ser ut i bevegelse.



Constance er et ganske fint Metroidvania, enda et til samlingen, kunne man være fristet til å si. Det føles godt å spille; stort sett fungerer alt som det skal, og det berører faktisk hverdagslige temaer som mange kan relatere seg til. Man kunne kanskje ønske seg litt mer innovasjon, siden spillet spiller trygt innenfor Metroidvania-sjangeren, men et spill trenger ikke nødvendigvis å sette nye standarder for å være underholdende og verdt å bruke tid på, og Constance er et godt eksempel på det.

Constance er definitivt verdt å sjekke ut hvis du ennå ikke har fått nok av de mange flotte spillene i sjangeren som vi har blitt bortskjemt med den siste tiden, og det er priset ganske rimelig, til bare rundt £ 17.